Å høre på stillheten

Det å høre på stillheten er kanskje noe av det jeg elsker mest av å høre på. Stillheten er fylt med tanker, lyer og bilder. Det er melodien av stillheten for meg. Stillheten er aldri stille, aldri når du virkelig hører. Aldri for meg. Bruk ikke ordet aldri, det er for seriøst. Ikke vær seriøs, da kan du aldri leve. Bør lære meg det, jeg takler ikke humor. Den blir for sann for meg. Ikke få meg til å le, ikke få meg til å gi et ærlig smil.
Når jeg er alene, da er jeg fullstendig meg selv. 100%. Full av tvil, angst, sorg, frykt, tanker og kjærlighet. Men størst av alt er kjærligheten. Ja, for det er den. Håpet, troen, svinner hen, men kjærligheten, den er der. Kjærlighet for meg selv, deg, alle, og ingen. Neste kjærlighet, håper jeg har det, håper jeg forstår det, uansett om det er i asmmenheng med en religion. Neste kjærlighet er alltid viktig, ikke mislik det fordi det finnes i en religions etikk. Ikke vis hat, ikke når du ikke må.

Møt meg med stillhet, og du vil finne meg.

Dagen var fylt med mange spørsmål. Vi fikk besøk av en mann som skulle snakke om opera. Det var herlig, jeg liker opera. Min favoritt et Figaros bryllup. Om en halv times tid skal jeg på opera i sammheng med festivalen som pågår i byen her nå.

mars 30, 2009. Tagger: , , , , . Tanker. Kommenter.

Parade, Earth Hour og vennskap

Tanke i dag: En person som er psykisk syk, må han være psykisk frisk selv? Hvis han i så fall kan det, må han praktisere bare når han har “gode” perioder?

Personlig svar på tanke i dag: Jeg mener at en psykisk syk kan sette seg inn i andres situasjoner med lignende liv. Dette kan være noe positivt, men også noe negativt. Vanskelig å svare på. Hvorfor stiller jeg meg selv slike spørsmål? Hvis en kvinne kommer til en kirke og søker hjelp, vil snakke, er det da lettere å snakke med en kvinnelig , eller en mannlig, eller en prest med familie?

På fredagen som var kom M til meg, jeg ba ham om å komme ved 8, jeg ville helst at han kom litt sent, jeg bruker å like det. Han kom ved halv ni, jeg tok han med til en videoshappe, og der møtte vi H og L som avtalt, dette visste ikke M om før han kom hjem til meg. Han virket oppgitt, han var trøtt og grinete. Jeg følte meg litt slem som ikke hadde sagt noe før. Vi leide en action film, det var mer som en komedie for oss jenter. H sovnet, mens jeg syntes filmen var bra. Vi hadde laget en god middag, pasta, saus og kjøtt for kjøtteterne.

Vi kom hjem ved 1, så satt vi oss på et rom i huset M ville se, der snakket vi med pappa. De to hadde en god samtale mens jeg leste i bøker. Pappa og M snakket også om bøker, jeg hoppet inn i samtalen innimellom, vi så på noen lurebøker, altså bøker med hemmelige rom i, og så så vi  på verdens minste Bibel og en ordbok som var gedigen i forhold til Bibelen. Ordboken var kanskje halvparten av pekefingeren min i høyde.

M og jeg gikk opp og la oss, han ville kile meg, mens jeg ville sove. Han snakket om hvor kald jeg var, og jeg lot han da holde rundt meg. Slik sovnet vi, og sov i denne posisjonen ganske lenge. Til jeg voknet av en slags klamhet som oppstår når man ligger nære hverandre. Dette misliker jeg veldig.

Jeg sto opp 8, mens han sto opp ved halv 9, vi skulle trene 9. Jeg hadde spist, og han skulle spise, han var trøtt, og var ganske sutrende. Vi trente en stundt, han med vekter og slik, og jeg mer apparater og sykkel.

Så var det hjem og spise og ut i paraden, han tok bilder og jeg vandret  rundt i paradenfornøyd med balonger og et rødt flagg. Så dro vi og så på fotoutstilligen klassen min hadde laget, og så hjem til H. Eter på dro vi ut til et galleri hvor linjen min hadde utstilling, der sa jeg noen ord og erklærte utstillingen for åpen. Lærerne virket imponert over den lille prestasjonen min. M virket likegyldig.

Så dro H, L, M og jeg ned til en fastfood kjede, møtte en annen og så spiste vi der. Så dro vi hjem til H. Vi så på et program om Prins Charles. M og jeg gikk så til ben fo rå se på et teaterstykke en felles venn av oss hadde laget. Det var kjempe bra, men det satt noen irriterende gutter bak oss. M syntes jeg var sur og fraværende. Det var jeg også. Vet ikke hvorfor, liker ikke helt det at han nettopp hadde snakket om hvor mange jenter som hadde sett på han, og hvor mange jenter som like han. Jeg vet også at han ikke skryter, bare vet det.

På kvelden skulle vi til en bursdag, vi tok med oss en til, C, C er kjempe hyggelig. Påfesten hadde jeg en følelse av at M flørtet med vennene mine. Vi gikk så en gjeng på byen etter å ha spilt en drikke lek, og vært oppslukt i Earth Hour, det var en fin time. På byen gikk vi på en konsert, klassisk, den var fin.

M skulle egentlig sove hos en annen kamerat av meg og han, sammen med C. M hadde alle tingene sine hjemme hos meg, på veien hjem spurte jeg om han ville sove hos meg, det ville ham, og han sa han skulle til å spørre om det samme. Jeg ble litt glad inni meg da. Det er dumt, jeg vil helst være likegyldig, ikek bli såret av han på noen måte. Vi er jo ikke sammen lengre.

Hjemme i sengen begynte han å ville holde rundt meg, jeg fikk litt små panikk. Det var ikke like uskyldig som natten før, jeg dyttet han bort, og han ble liggende der, uten å prøve seg, etter å ha strittetimot en halvtimes tid.

Neste morgen våknet jeg først, gikk å ordnet meg på badet, da jeg kom tilbake var han våken. Han var ikke glad, han var merkelig. Jeg hadde dagen før sagt jeg måtte ordne noe, så etter å ha sett på TV og noen komikere dro han hjem. Før han dro lette vi huset rundt for å finne bilnøklene hans. De lå i jakkelommen hans, første stedet jeg sprte om han hadde sett, og første stedet han hadde sett.

Jeg er nå alene, forvirret, vil ikke snakke med noen jeg kjenner om det. Jeg kan ikke snakke med han om det. Det er best å legge følelsene til side, glemme dette. Han er hyggelig på natten, sur på morgenen, frekk på dagen, bedårende med vennene mine, sjarmerende med mine foreldre. Smart er han, men når jeg begymmer å like han sier han noe dumt. Sier jeg i fra sier han at det er en del av han. Han er nedlatende, små voldelig, frekk og eier ikke noen hemninger. Snakker om hvordan andre er, og sårer andre selv konstant.

Jeg er feig, lett påvirkelig, trengende og deppa over å ha “mistet” han. Jeg kan ikke bestemme over han, kan ikke si at han ikke skal snakke om andre jenter. Kan ikke si at han ikke skal snakke om dem, må bare virke OK med det. Kanskje det går over. Han var slik da vi var sammen også.

Da kan kom til meg på fredagen hadde han med seg en gave.

God natt.

Før han dro sa han at jeg så ut som en voldtatt huleboer. Hadde jeg stolt på han hadde jeg sagt at det er IKKE OK å spøke om slikt rundt meg. Kan ikke si det, vil ikke “avsløre” meg.

mars 29, 2009. Tagger: , , , , , , , , , . Kjærlighet, Skole, Surr. Kommenter.

Av barmhjertighet…

Av barmhjertighet.. tenk på det.

Er barmhjertighet noe man gjør konkret, eller kan man tenke det, altså.. på avstand..
Det er slik et vanskelig ord. Barm, og hjertighet.. vanskelig.. vanskelig å ikke knytte det til kristendommen, eller noen andre religioner for den saks skyld.. prøver å finne dets opprinnelse på et annet språk.. men da er jeg jo over på andre ord.. dette er for vanskelig.

Legger meg. Orker ikke å tenke på det.

mars 29, 2009. Tagger: , , , , . Surr, Tanker. Kommenter.

Hjertet mitt og mye mer

For deg som har hjertet mitt og mye mer. Du som jeg gav meg selv til, du har nok gjemt det bort et sted. Håper du ikke gav slipp på det. For det er den mest dyrbare gaven jeg kan gi, og ingen kan sette en pris på den. Du som vandrer ut og inn av livet mitt, til deg går mine tanker i kveld.

Jeg lå og sov, og jeg drømte om deg. Jeg våknet, og tenkte på deg. Jeg blogger, og skriver om deg.

Jeg håper du ikke har glemt hvordan det var, glemt meg har du nok ikke, men håper du har et minne om hvordan vi hadde det. Den gang elsket du meg vel?

Noen ganger savner jeg E litt, egentlig veldig mye, og ofte. I dag er en av de dagene, jeg greier ikke helt å skrive essayet jeg skal levere på fredag, nå er det bare to dager til. Jeg håper jeg blir ferdig, og jeg håper jeg ikke skylder på deg, selvfølgelig blir dette bare til meg at jeg syter, men du fortjener ingen skyld i dette. Vi gled fra hverandre, og forble venner, nå er vi bekjente. Hvordan kan det ha seg? Fra å elske til å bli bare bekjente? Altså, fra elskere til bekjente? OG vi møtes hver dag? Hadde jo vært noe annet om du bodde i en annen by, eller et annet land. Men nei, du bor her i byen, går på skole sammen med meg gjør du også, og vi er bare bekjente nå. Bildet ditt ligger i konvolutten ved sengen min. Selvom du er langt borte vil du likevel være nære for meg. Du har en stor plass i hjertet mitt. Håper jeg aldri glemmer deg, og håper jeg gjør det. Men vet at jeg aldri kommer til å gjøre det.

mars 25, 2009. Tagger: , , , . Kjærlighet, Tanker. Kommenter.

Skriv om kjærligheten

Skriv om kjærligheten, skriv om den.
Jeg sverger på å skrive om den. Har tenkt til det, med mine SCHITTNE hender og menneskets utilstrekklige ordforråd.

Gjør du det av kjærlighet er det alltid rett?

Forkynn budskapet! Hvilket budskap? Hva er kjærlighetens budskap. Den er evig, den er tilstrekkelig, nådig og alltid rett. Er kjærligheten rett alene, eller med andre ting? Slik som kjærlighet+voksen+voksen+sex? Alltid rett? Hva med kjærlighet+voksen+barn+voldtekt? Er kjærligheten alltid rett i sammenheng med andre ting? Ting? Hva slags ting? Jeg veit ikke! Ting.. som i andre ting, slik som følelser! Er Følelser ting nå da? Nei?

Kjærligheten er evig! Kjærligheten min for deg varte i noen sekunder, og så gikk den over, slik føltes det. Men så kysset du meg, og da, plutselig, var du elsket av meg igjen. Kjærlighet har altså betingelser! Slik som et kyss.

Kjærlighet er ALLTID rett! Kjærligheten mellom dere to er rett. Alle mener det! Gud sier vi skal elske vår neste som oss selv, i skal elske ubetinget. Elsker du din homofile nabo? Din pedofile nevø? Han som voldtok og drepte jenta borte i gaten?
Som prest, sier du noen gang til de som er igjen at, du må tilgi morderen, han har sonet, han er ferdig. Han har sonet, han vil starte på nytt. Betyr det at han har retten til det? Betyr det at de som savner skal tilgi denne mannen, la han være i fred, som et likestilt menneske? Hvordan sier du det til en mor?

Jeg vil aldri snakke om kjærligheten, det er for vanskelig. Gi meg aldri oppgaven å forkynne, jeg kan ikke forkynne om dette tema. Jeg streber etter å være elsket og elske, akkurat som jeg streber etter å slippe det.

Kjærligheten har ikke vært barmhjertig mot meg i dag, nå.- 

 

Dumt av meg å blande in Gud.

I dag har jeg sett filmen “De usynlige”

mars 23, 2009. Tagger: , , , , , , , , , . Kjærlighet, Tanker. Kommenter.

Je t’aime – understrekninger

Je taime morgen dagen. Jeg elsker i dag, og i går. Jeg elsker hvert sekund, men det betyr ikke at jeg ikke har andre følelser for det.

Jeg elsker å lese i bøker andre har lest i før, dette er når de har streket under setninger i boken. Jeg føler at jeg kommer nærmere innpå personen, selvom jeg kanskje ikke kjenner personen. Når jeg leser i bøker min far har lest før meg, vil jeg garantert finne en del understrekninger i boken. Dette elsker jeg å lese. Nesten like mye som å streke under viktige og fine setninger selv.Jeg elsker å leve, men noen ganger er det hardt, jeg hater at jeg ikke alltid greier å elske, og jeg elsker at jeg greier å hate. En person med nyanserte følelser, det kan jeg beskrives som.

Jeg så en film i går, den var bra, en komedie fra 5 år tilbake, den var fin og morsom. Det var en komedie. Det tok opp temaet homofili på en litt skjult måte, det var kjempe bra! Mest av alt likte jeg måten de ikke skjulte noe.
Før dette hadde jeg laget meg en veggiburger og pommes frites. Før dette hadde jeg vært hos en kompis og spilt TV spill med hann og en annen venn. Så kom en tredje venn og vi laget en krone til deres klassekamerat, og min ex-klassekamerat. Vi møtte klassen på en av byens restauranter. Jeg bestilte meg et glass vann for å være solidarisk med sjåføren. Så dro vi hjem til en annen, og en venninne ble med oss, vi spillte Singstar, og jeg vant alle ganger untatt den siste gangen hvor jeg tapte med 70 poeng. Det var kjempe gøy, særlig med litt alkohol i blodet, da hadde vi bestemt oss for å gå på byen. Det gjorde vi, og vi møtte på noen andre jeg kjente, det kilte i hele min venstre side når fyren snakka til meg.

Så dro vi hjem til den første kompisen og spilte igjen, det var drit moro, men nu måtte vi ta en shot eller sipp hver gang vi tapte, og dette var ofte. Jeg dro hjem ved 01:15 og så var det film som gjaldt. Jeg var redd for å vekke foreldrene mine, men de sov visst som stener. I dag har jeg slappet av, og så har jeg sett på en 2.verdenskrig-film (kjøpte den for en tid tilbake, hadde sett den i 10. klasse før vi dro til Polen, ble så rørt og påvirket av den så at jeg søkte den opp, og kjøpte den) med pappa. Nå skal jeg legge meg.

God natt

 

Mitt ønske: La meg være en verdensborger og la meg ta sjansen på å tørre å flytte. Uten noen nasjonalfølelse kan jeg vel like godt reise litt?

mars 22, 2009. Tagger: , , , , , , , . Surr, Tanker. Kommenter.

Last minute update

På onsdag som var dro klassen minpå studietur til Oslo. Vi var å så på kunst. Vi besøkte Nasjonalgalleriet, Astrup Fernley og Museet for samtidskunst. Det var kjempe spennende, det er synd at dette var siste gangen med klassen. Etter å ha besøkt UIO (Når man snakker om UIO, snakker man da om fylket Oslo eller byen Oslo? Det har jeg lurt på lenge, litt rart kanskje?) i og vandret litt rundt på Blindern dro vi ned mot sentrum igjen. Vi sto på T-banen og hadde det moro, vi hadde latt to tog passere, den første rakk vi ikke, og den andre var veldig full. Det tredje hoppet vi på.

Vi gikk mot Sentralteateret, vi skulle se “Edward Munch, alfa og omega”. Det var kjempe bra, genialt. Merket også denne uken at hun som spilte Regine også spiller i filmen Max Manus. MNer skal jeg ikke si om denne opplevelsen, da hadde jeg lagt ut om det resten av natten. Har merket at jeg skriver veldig lange innlegg. Etter forestillingen dro vi hjem, bussturen hjem i den overraskende fine bussen med en hyggelig busssjåfør kjørte oss hjem igjen. Sov igjennom store deler av turen hjem.

Ellers så har det vært et litt morsomt år, for det har allerede vært to “fredag den 13″. Dette snakket en gjeng av oss jenter om på skolen, og vi fant ut at det vil komme fler av dem i år. Om jeg ikke hsuker feil så var det 2 av dem i fjor. Dette begynner å bli freaky.

Anyways, i kveld snakket jeg med mamma og pappa om hvordan oppveksten min har vært, hvordan jeg har opplevd tro, samfunnsspørsmål osv. osv. Tror ikke de forventet dette i kveld. Det har vært deilig å få ut litt damp.

Nå skal jeg hoppe i seng. Må legge til at jeg er veldig glad i foreldrene mine.

God natt.

mars 15, 2009. Tagger: , , , , , , , , , , , , , , , . Skole, Surr, Tanker. Kommenter.

Livets dilemmaer

Jeg vil begynne med å snakke om mitt forrige innlegg. Det har nå gått noen dager, og alt har roet seg ned. Jeg vil bare si at noen få timer om dagen føler jeg det slik inni meg. Dette kommer nok til å fortsette også. Disse få timene er også fylt med gråt, lengsel, sjalusi og alle ande slags følelser, men de er alltid blåst opp og alltid overdrevet. Men de er sanne.

Dette med at min venninne sa at hun hadde fått magesår, og jeg syntes at det var søtt fordi hun sa det var på grunn av meg, ja det har jeg endret syn på. Nå føler jeg meg slem, fordi jeg ikke har besøkt henne. Hun sluttet på skolen for en tid tilbake, hun jobber i helgene og sover i hverdagene. Jeg er på skole i hverdagene, og sover i helgene, når jeg ikke også jobber med skolerelatert arbeid i helgene. Jeg har rett og slett ikke tid. Jeg har ikke tid til annet en skole og trening. Jeg har rett og slett ikke tid til meg selv heller. Jeg sliter faktisk med å få til å skrive på denne bloggen, ikke fordi jeg ikke vet hva jeg vil si, men fordi jeg har så lite tid.

Tid er noe som også stresser meg. Vi har så lite tid. SKal livet mitt være fylt med deadlines og krav til alt. Huff, jeg gruer meg litt, men har også funnet ut at  jeg liker tidsfrister og press. Men stresser kanskje litt mye, det er så jeg nesten får vondt. Det er ikke nok timer i døgnet.

Jeg satt og surfet litt på nettet. Jeg lurte på om det sto noe i Bibelen om tatoveringer. Jeg har lurt litt på om jeg burde ha en tatovering, men jeg vil også ikke. Og så fant jeg ut at jeg ville se hva God almighty sier om saken. Jeg leste om dette, og så på linker under og andre poster. Alt handlet om synd. Jeg rykket meg inn på noen aav dem, og angret fort. Klikket bort ruten i litt små panikk. Jeg dras mellom dette å være en liberal ung jente, og en gudfryktig kristen.

Et eksempel som er et STORT dilemma for meg er homofili. Jeg har ABSOLUTT ingenting i mot homofili. Tror jeg. Jeg aksepterer at andre er homofile, jeg elsker at andre er det. Men jeg tør selv ikke å være det. Jeg er ikke redd for hva andre skulle ha sagt, men hva Gud ville ha sagt. Jeg utfører da en synd i følge den kristne tro hvis jeg lever dette ut. Hvis jeg ikke kan akspektere homofili som en del av meg, men alle andre, aksepterer jeg da homofili?

Jeg går med regnbuearmbånd, jeg har regnbueklistremerker på alt, nøkkelringen min i regnbuefarger. Alle rundt meg vet jeg støtter homofili, de tror sikkert også at jeg er lesbisk. Jeg har ingenting i mot at andre tror jeg er lesbisk, hvorfor skulle jeg det? Det som plager meg er Gud. Jeg har bygget opp en frykt inni meg, jeg rives opp innvendig når jeg tenker på det. På den ene siden vil jeg være en liberal party jente som kliner meg jenter, og lever livet mitt med hvem jeg vil uavhengig av kjønn. Jeg setter grensen ved min egen rase. På den annen side vil jeg leve livet mitt i samsvar med Guds vilje. Disse to tenkemåtene passer dårlig sammen i mitt hode. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

mars 14, 2009. Tagger: , , , , , , . Tanker. Kommenter.

Mon frère

Hvor er du som ikke undertrykker?

Jeg sto opp i dag, ordnet meg fort, og satt meg til å spise. Weetabix og soyamelk. Jeg pakket ned matpakken og dro på meg sekken. I dag skulle jeg levere PCen inn for en sjekk tenkte jeg, jeg dro også med meg puten min. I elevtiden i dag skulle jeg ta noen bilder til et prosjekt som heter “Psykisk helse”, jeg hadde fått med meg 3 blonde modeller. Jeg satt meg inn i leiebilen, den andre hadde et familiemedlem kjørt på, og så hadde vi en som ikke alltid startet stående inne på gården også da, ingen vits i å ta den.

Kom 15 minutter før skolen startet, satt meg i gangen, hørte på hvor lite bra kropp jentene i Paradise Hotel hadde. Tenkte for meg selv, disse guttene har nok aldri sett en normal kvinne, og kommer til å få seg et sjokk når ikke verdens kvinner ser ut som Jessica Alba. Er ikke rart jenter sulter seg ihjel, huff. Glad jeg tenker motsat vei, selvom det er slitsomt også, får asse kritikk fra jentene på skolen. Hvordan kan du ville gå opp når jeg vil ned osv. Men de blir sure hvis jeg sier jeg er ufornøyd med noe, så nå lar jeg være å delta i diskusjonene. Da tror de at jeg er på dårlig humør – det er ikke alltid lett å være meg.

Læreren kom og låste opp, og vi gikk inn, H og N satt seg, og vi fortsatte å tulle om det som hadde skjedd i går. Første time begynte, og jeg spurte om å få løpe opp med PCen min, det fikk jeg, læreren skulle starte opp en film i mens. Vi skulle sew en film som hun kalte Kongo. Jeg hvisket “KONGO!” til H og N, og så løp jeg opp. Når jeg kom opp til IT-folket var kontret stengt, så jeg dro meg med PCen og laderen ned igjen. Canonen viste bildet litt utenfor lerretet. Lerretet hadde hengt helt rart over tavlen, så læreren måtte opp å snurre den ned.

Filmen begynte og jeg merket fort hva den handlet om. Voldtekt. Tenkte et var en del av filmen, men nei, det var alt den handlet om. Jeg merket allerede i det jeg oppdaget temaet at tårene begynte å fylle seg opp i øynene mine. Skulle dette bli den andre gangen i livet mitt at jeg begynte å gråte på skolen? Ja. Andre gangen på 2 uker også. Hadde du sett de grusomme bildene, hørt de grufulle historiene og følt det jeg hadde følt hadde dine tårer også rent forsiktig ned over kinnet ditt.. forsiktig, men i flom. Alle historiene kjente jeg meg igjen i på en eller annen måte, du trenger ikke å være voldtatt for at hatet skal vokse i deg, og kvalmen spre seg i deg. Klumpen kommer fort, og knyttede never kjente jeg i fanget mitt. Jeg tok puten min og plasserte den foran meg. Tviholdt på den, og presset meg inntil den. En av kninnene fortalte om at hun hadde konstante magesmerter. Jeg kjente smerten spre seg i magen min. Hva faen var dette for en dokumentar som satte i gang slike reaksjoner, jo, en av disse nødvendige som hele verden burde se.

Vi fikk seg offrene, styrkene som skulle beskytte folket i Kongo, voldekstmenn og leger. Jeg kan ikke forklare en gang hva jeg følte da voldtekstmennene sa at de gjorde det fordi at det tok korter tid enn å spørre, eller når de sa at de gjorde det for å ha med seg hell og lykke i krigen. Filmen var over, og jeg satt der med en våt pute, og burret ansiktet mitt inn i den, mens læreren spurte om hva vi tenkte. Jeg bruker å være en aktiv elev, men nå ville jeg helst forsvinne, og jeg ville helst bare sove. Skjønnte at dette ikke ville skje, for jeg kjente et slags anfall inni meg, så jeg gikk ut. Uten for døren knekker jeg samme, så løper jeg opp til min mor, og får henne til å kjøre meg hjem. Hun skal bare hente puten og sekken min først. Hun tar feil sekk, og H kommer med min, og spør går det bra. Ja, svarer jeg. Jeg skal til å spørre om hun kan gi meg de beskjeder som blir gitt, men nei, det greier jeg ikke, jeg snur meg å går. Forbi meg passerer studenten jeg skal ha i neste time, og jeg greier ikke å fumle meg til å si ifra. Jeg tar tak i mamma, og lener meg inntil armen hennes. Kan ikke huske sist gang jeg gjorde det.. flere år siden?

I leiebilen får vi ikke ned håndbrekket, og mamma må spørre om hjelp. Vi kjører hjemover, hun har allerede spurt om hva det er, har jeg vondt, hva skjedd, flere ganger. Hun spørr igjen, jeg sier, jeg er bare ikke i form. Jeg tenker for meg selv, dette handler ikke om deg, dette handler om meg, jeg orker ikke å snakke om det… Jeg greier ikke å si noe.. hjemme ber jeg henne om å dra. Hun sier hun skal ringe, jeg sier nei, og så drar hun. Endelig kan jeg puste ut. Det er som å slippe ut hele livet mitt i de neste pustene.

Det kommer inn en mld på mobilen. Den sier noe som at “Jeg er her for deg, du kan støtte deg på meg. Du kan stole på meg”. Den er fra H, det er første gangen hun har saggt noe sånt, vi er kanskje bestevennner, men vi har aldri sagt noe sånt til hverandre. Det er på en måte underforstått, MEN så herlig å lese dette. Jeg greier ikke å svare på den før lenge etterpå. I løpet av dagen ringer folk fra et TV-selskap flere gangr, og så ringer mamma. Hun spør om hva som har skjedd igjen, og jeg sier ingenting. Etter hvert kommer hjem, mamma og pappa. Mamma ser på meg som om hun vet, det gjør hun også. Hun har snakket med læreren min, læreren må ha forstått hva som skjedde.

I løpet av dagen har jeg tenkt på hva som skjedde. Jeg var ikke klar for å se en slik film, jeg var ikke forberedt. Jeg fikk et lite sjokk, og jeg greide ikke å takle det. Jeg trodde jeg hadde kommet lengre.

 

Alt dette har fått meg til å tenke. Hvorfor går ikke slikt over. Alt minner meg om det. Men å se en sånn film, det var for mye. Hva skal jeg gjøre med det, er det for sent til å gjøre noe med det? Blir det bare en belastning?

Jeg lurer på, er det noe rart om jeg er en SINT feminist noen ganger? Er det rart om mange kvinner har forhold til andre kvinner etter voldtekter? Er det rart om man ikke vil være alene? Er det rart om man hater menn? Når var sist gang du så kvinnlige fredskorps soldater voldta gutter? Jeg sier ikke at det ALLTID er menn som voldtar, det er helt feil. Men må nok påstå at majoriteten av voldtekstmenn er nettopp menn. Jeg blir litt lei meg, frustret og sint når jeg hører andre jenter som ikke har sånn spesielt peiling på hvordan det er å være, kjenne noen eller ha forståelese for noen som er voldtatt. Vet ikke helt om dere tok den siste? Men anyways, har hørt så mye dritt. Særlig nåe vi kommer inn på temaet på skolen, så er det som med homofili, er det DEN saken igjen nå da? Vil dere at voldtekt skal være et tabu tema, vil dere at man skal stå frem, eller vil dere at man skal holde kjeft? Jeg skjønner ikke. Det er så mye dritt du får høre altså. Mine tre nærmeste venniner er blitt seksuelt utnyttet på forskjellige måter. Det er rart, det er så vanlig. En av dem er utsatt for incest, den andre er voldtatt av en fyr på byen som vi hadde møtt før, og hun siste av en som hun holdt på med. Jeg blit så sint når jeg tenker på det at jeg kunne bare skreket, og believe me, det har jeg også. Og så blir jeg sint for at folk sier at jeg burde ha skreket da. Dere vet ikke hva som skjedde.. Og ingen spør om det heller.

Når skal menn begynne å ta ansvar? Nå vil mange være uenige med meg, men hvor er dere? Hvor er ALLE dere menn som ikke voldtar. Det er vel som med utlendinger, mann ser dem som gjør alt det gale, og glemmer de andre. Så vil beklage alt dette hatet og frykten jeg har ovenfor alle disse menn som faktisk ikke voldtar, undertrykker, mishandler osv sine søstre, mødre, kusiner, bestemødre, naboer osv. osv. Føler litt som de sa i filmen, hva er nasjonen uten kvinnene? Kvinnene er nasjonens mor. Voldtar du en kvinne, vodltar du en hel nasjon. Er det ikke sagt no som at: Jesus er i blant oss, o du må være snill, for den gutten du slår er Jesus, når du skader noen skader du Jesus. Dette vil da bety at Jesus blir voldtatt flere ganger i minuttet. En hver troende og ikke treoende, uansett samfunnsklasse og bakgrunn, uansett tilstand, voldtar du meg, ja da ønsker jeg resten av livet mitt at du hadde drept meg fysisk. For psykisk har du drept meg på mange måter. Du terroriserer meg hver gang jeg ikke fyller hodet mitt, du kommer til meg i hvert edru øyeblikk. Du er mellom beina mine når jeg ikke knytter de hardt sammen.  Du er bak, foran, på meg og inni meg i alle fall 20 ganger i løpet av en dag. Du kommer nok til å være der hver dag resten av livet mitt, og du har nå vært det i 2,5 år. Dødstraff er jeg i mot, tortur er jeg i mot. Men når jeg tenker på hvordan 20 minutter en kveld har tatt fra meg så mye, ja da ønsker jeg noen ganger at man skulle kuttet av noen deler av kroppen på et menneske som kunne skade meg. Og da blir et igjenen kropp uten hode, underliv, bein og armer. Ja, en slags dødstraff ville vel dette vært, å leve uten muligheten til å gå, bevege seg, snakke, tenke osv. Noen ganger føles det som om jeg er en slik dukke. Er det virkelig det man vil ha, en dukke, stiv frossen, som smiler? Alt dette uten om smilet kommer du til å ta av meg, merk deg, ta, ikke få. Det er ganske jævlig og energikrevende å måtte stridte i mot mine egne tanker hver dag, synes ikke dere skal utsette noen andre for dette lille helvete. Bare så dere vet det, det knyter seg i magen min hver gang noen i det hele tatt nevner sex. Så mange tanker og følelser kommer. Dere vet ikke HVOR stort dette er, det påvirker hver ENESTE lille detalj av livet mitt. Tro, fremtid, fortid, skole, venner, søvn. ALT. Jeg er konstant redd for at noen skal si noe som får meg til å knekke sammen, jeg er nervøs hver gang jeg går forbi noen gutter i gangen. For kanskje, bare kanskje de faktisk kommert il å si noe. Det er som om alle vet. Og ja, i mitt tifelle skrøt faktisk gutten av det etterpå. Dama hans gikk på skolen min en stund, hun visste, vennene hennes visste. Lurer på hva han har sagt. Han har nærmet seg familien min flere ganger. Og det var JEG som måtte si ifra til han, jeg måtte fortelle han at han burde holde seg unna, for jeg var ikke klar til å møte han i gangene. Han svarte med at han ville ta kontakt da jeg hadde roet meg ned. ROET MEG NED? :@ Han tok kontakt, sendte en sang han hadde laget og sa unnskyld. Han sluttet på skolen. Har møtt han noen ganger etterpå, det er jævlig. Noen ganger lurer jeg på om det var min feil, og noen ganger, ja da kan jeg se for meg at jeg drar bort til han og ber om unnskyldning for å ha ødelagt livet hans. Men dette er bare noen ganger, men det er nok til at det gnager på meg. Alt dette er satt i gang pga en kveld. Og jeg husker akkurat hvordan, når og hva som skjedde. Resten er ikke så viktig, det som skjedde etterpå, alt styret med foreldre, lærere og venner. Det som er viktig nå er at INGEN må gjøre det igjen. Og jeg håper jeg kan få jobbe for at det ikke skal skje igjen, jeg håper jeg er så heldig.

I dag hater jeg menn. I morgen føler jeg meg dum for å ha fylt mitt sinn med hat. Men i dag, ja da hater jeg menn.

 

mars 10, 2009. Tagger: . Skole, Surr, Tanker. Kommenter.

Det koker over

Mange tanker i dag..

Først vil jeg begynne med å snakke om hvordan det gikk idag. Eksen min M kom på besøk, vi hadde som sagt avtalt å se på en svensk serie. Vi så på 3 episoder, og det var gøy, vi har så mye til felles. Noen ganger føler jeg at vi hører sammen. Vi bestilte pizza og vi lå å snakket i flere timer, vi snakket om filosofi, Platon, Aristoteles, Sokrates og så i kunstbøker, snakket om kvinnebevegelser, Russland og andre verdenskrig. Jeg tvang han til å gratulere meg med kvinnedagen, og han gjorde dette motvillig. Til slutt måtte han kjøre hjem, og vi gav hverandre en klem, og jeg ba ham om å kjøre forsiktig. Dette har vært en fin, avslappende og koselig dag, og jeg setter virkelig pris på noen sånne. Det jeg ikke satt så pris på var hvordan jeg reagerte da han begynte å snakke om andre jenter, da kom denne lille sjalu piken frem i meg, hun bruker ikke å komme frem ofte, og i alle fall ikek da vi var sammen. Men jeg prøvde å rådgive han, og si at han burde hoppe i det, virket litt som om han ville at jeg skulle bli sjalu. Jeg brude være glad på hans vegne. Det som var litt kjipt var at det var mine venner som hadde fiksa damer til han. Det er surt.. men sånn er det vel. Jeg håper dette går over.

Dagen i dag, utenom å snakke og være med M, gikk til å tenke på kvinnedagen, jeg er stolt over å være kvinne, og jeg er glad for å kunne feire denne dagen. Jeg kjøpte og bar pizzaen som et slags symbol, selvom han hadde mye i mot dette. Gikk gjennom gågaten, med denne pizzaen, regningen og serviettene i hånden, og følte meg bra, dette var min markering for 8. mars.

Jeg snakket med min mor i dag, på facebook hadde moren til en gammel venn lagt henne til. Jeg så på profilbildet, og så hvor mye hun lignet på denne gamle vennen, og jeg fikk tårer i øynene og en klump i halsen. I går hadde jeg den samme reaksjonen da jeg så på et bilde jeg fant av venne da jeg ryddet i noen skuffer. Jeg har en liten konvolutt hengende på veggen hvor jeg putter ting som betyr mye for meg, bildet gikk rett opp i der. Det er nok den eneste personen jeg noen gang har elsket. Jeg har fått sammenbrudd over denne personen, jeg har grått over denne personen, og jeg har elsket denne personen. E var alt for meg en gang, og er det fortsatt mange ganger. De gangene jeg ikke har fylt tiden min med noe dukker E ofte opp i tankene. Jeg savner E så mye, og det er noen ganger helt ufattelig vondt når jeg tenker på det vi hadde sammen. Var vel rundt 2,5 år vi hadde et slikt åpent forhold. Men når den andre hadde snakket med noen andre ble begge sjalu, så vi holdt oss til hverandre. Og folk i klassen visste vi var sammen, og de passet på at vi alltid fikk være sammen, til og med lærerne passet på at vi fikk være sammen hele tiden. Vi var konstant sammen, vi ble faktisk aldri lei hverandre. Foreldrene våres visste nok dette også, selvom det var meningen at ingen skulle vite om forholdet, for det funket best når ingen visste om det. Så begynte vi å forskjellige klasser, og det gikk til helvete, vi gled fra hverandre, mest fordi at hun begynte å drikke.. det var jævlig hardt..
Selv når jeg ble sammen med M lengtet jeg etter E, og M fikk aldri røre meg slik E fikk. Alt E fikk, fikk ingen andre, og det vel sånn enda. E og jeg snakket om de utroligste ting, det som ofte var temaet var livet etter døden, eller ingenting etter døden, som E mente. Når vi snakket om dette lå jeg ofte i fanget på E, mest fordi jeg gruet meg til etter døden, for da ville vi ikke være sammen i følge E. Jeg gruet meg også for å bli straffet av den Gud jeg tror på for å ha brutt en del av etikken og reglene. Jeg var rett og slett redd for å ha elsket en person utenfor min religions rammer, og for å miste denne personen. Og mistet denne personen har jeg jo gjort… nå er vi bare venner, vi drar på fest sammen, vi snakkes på skolen.. og jeg merker at jeg savner E hvergang vi er i nærheten av hverandre…

Men nok om dette, nå skal jeg snakke om å akseptere, eller erkjenne.. hmm.. vet ikke helt om jeg bruker riktige ord. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg vil skrive heller. Jeg har tenkt på dette med å akseptere ting, som feks. hvis en gutt sier; jeg aksepterer at andre er homo, men jeg akspeterer aldri at jeg kan bli homo selv. Betyr dette da at du ikke aksepterer homofili fullt ut? Skjønner dere hva jeg mener? Jeg vet ikke helt om jeg gjør det selv. :S Men tenk litt på det..

Spiritually speaking: Jeg hørte på Avenged Sevenfolds “A little piece of heaven”, og begynte å tenke. Det er en ganske søt historie, hvis man ser bort ifra at han er nekrofil og en drapsmann. Men man krangler, men så gifter de seg tilslutt liksom, det er ganske søtt. Kanskje jeg synes det fordi at de er sammen etter døden, jeg vil så gjerne vite hva som skjer, men jeg er også redd for å  få greie på det. Og jeg er redd for å leve livet fullt ut, men også får å ikke gjøre det. Jeg vil gripe alle sjanser, og jeg vil leve livet på en etisk måte. Det er et dilemma for meg, og det er STORT.

Til slutt vil jeg avslutte med å fortelle at nå snakker jeg med M om blomster, og jeg spurte han om hva han synes om dem. Han svarte at blomster er fint. :) Jeg liker M for dette, vi kan snakke om masse rart. Jeg spør om sånt, og han svarer.

 Jeg snakker også med en annen venn nå, hun sier hun får magesår av å ikke treffe meg. Det er ganske søtt sagt. Men begynner å lure på om hun faktisk har det. :S Nå skal jeg legge meg, og i morgen er det skole.

God natt

mars 8, 2009. Tagger: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Kjærlighet, Tanker. Kommenter.

Neste Side »