Mange tanker i dag..

Først vil jeg begynne med å snakke om hvordan det gikk idag. Eksen min M kom på besøk, vi hadde som sagt avtalt å se på en svensk serie. Vi så på 3 episoder, og det var gøy, vi har så mye til felles. Noen ganger føler jeg at vi hører sammen. Vi bestilte pizza og vi lå å snakket i flere timer, vi snakket om filosofi, Platon, Aristoteles, Sokrates og så i kunstbøker, snakket om kvinnebevegelser, Russland og andre verdenskrig. Jeg tvang han til å gratulere meg med kvinnedagen, og han gjorde dette motvillig. Til slutt måtte han kjøre hjem, og vi gav hverandre en klem, og jeg ba ham om å kjøre forsiktig. Dette har vært en fin, avslappende og koselig dag, og jeg setter virkelig pris på noen sånne. Det jeg ikke satt så pris på var hvordan jeg reagerte da han begynte å snakke om andre jenter, da kom denne lille sjalu piken frem i meg, hun bruker ikke å komme frem ofte, og i alle fall ikek da vi var sammen. Men jeg prøvde å rådgive han, og si at han burde hoppe i det, virket litt som om han ville at jeg skulle bli sjalu. Jeg brude være glad på hans vegne. Det som var litt kjipt var at det var mine venner som hadde fiksa damer til han. Det er surt.. men sånn er det vel. Jeg håper dette går over.

Dagen i dag, utenom å snakke og være med M, gikk til å tenke på kvinnedagen, jeg er stolt over å være kvinne, og jeg er glad for å kunne feire denne dagen. Jeg kjøpte og bar pizzaen som et slags symbol, selvom han hadde mye i mot dette. Gikk gjennom gågaten, med denne pizzaen, regningen og serviettene i hånden, og følte meg bra, dette var min markering for 8. mars.

Jeg snakket med min mor i dag, på facebook hadde moren til en gammel venn lagt henne til. Jeg så på profilbildet, og så hvor mye hun lignet på denne gamle vennen, og jeg fikk tårer i øynene og en klump i halsen. I går hadde jeg den samme reaksjonen da jeg så på et bilde jeg fant av venne da jeg ryddet i noen skuffer. Jeg har en liten konvolutt hengende på veggen hvor jeg putter ting som betyr mye for meg, bildet gikk rett opp i der. Det er nok den eneste personen jeg noen gang har elsket. Jeg har fått sammenbrudd over denne personen, jeg har grått over denne personen, og jeg har elsket denne personen. E var alt for meg en gang, og er det fortsatt mange ganger. De gangene jeg ikke har fylt tiden min med noe dukker E ofte opp i tankene. Jeg savner E så mye, og det er noen ganger helt ufattelig vondt når jeg tenker på det vi hadde sammen. Var vel rundt 2,5 år vi hadde et slikt åpent forhold. Men når den andre hadde snakket med noen andre ble begge sjalu, så vi holdt oss til hverandre. Og folk i klassen visste vi var sammen, og de passet på at vi alltid fikk være sammen, til og med lærerne passet på at vi fikk være sammen hele tiden. Vi var konstant sammen, vi ble faktisk aldri lei hverandre. Foreldrene våres visste nok dette også, selvom det var meningen at ingen skulle vite om forholdet, for det funket best når ingen visste om det. Så begynte vi å forskjellige klasser, og det gikk til helvete, vi gled fra hverandre, mest fordi at hun begynte å drikke.. det var jævlig hardt..
Selv når jeg ble sammen med M lengtet jeg etter E, og M fikk aldri røre meg slik E fikk. Alt E fikk, fikk ingen andre, og det vel sånn enda. E og jeg snakket om de utroligste ting, det som ofte var temaet var livet etter døden, eller ingenting etter døden, som E mente. Når vi snakket om dette lå jeg ofte i fanget på E, mest fordi jeg gruet meg til etter døden, for da ville vi ikke være sammen i følge E. Jeg gruet meg også for å bli straffet av den Gud jeg tror på for å ha brutt en del av etikken og reglene. Jeg var rett og slett redd for å ha elsket en person utenfor min religions rammer, og for å miste denne personen. Og mistet denne personen har jeg jo gjort… nå er vi bare venner, vi drar på fest sammen, vi snakkes på skolen.. og jeg merker at jeg savner E hvergang vi er i nærheten av hverandre…

Men nok om dette, nå skal jeg snakke om å akseptere, eller erkjenne.. hmm.. vet ikke helt om jeg bruker riktige ord. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg vil skrive heller. Jeg har tenkt på dette med å akseptere ting, som feks. hvis en gutt sier; jeg aksepterer at andre er homo, men jeg akspeterer aldri at jeg kan bli homo selv. Betyr dette da at du ikke aksepterer homofili fullt ut? Skjønner dere hva jeg mener? Jeg vet ikke helt om jeg gjør det selv. :S Men tenk litt på det..

Spiritually speaking: Jeg hørte på Avenged Sevenfolds “A little piece of heaven”, og begynte å tenke. Det er en ganske søt historie, hvis man ser bort ifra at han er nekrofil og en drapsmann. Men man krangler, men så gifter de seg tilslutt liksom, det er ganske søtt. Kanskje jeg synes det fordi at de er sammen etter døden, jeg vil så gjerne vite hva som skjer, men jeg er også redd for å  få greie på det. Og jeg er redd for å leve livet fullt ut, men også får å ikke gjøre det. Jeg vil gripe alle sjanser, og jeg vil leve livet på en etisk måte. Det er et dilemma for meg, og det er STORT.

Til slutt vil jeg avslutte med å fortelle at nå snakker jeg med M om blomster, og jeg spurte han om hva han synes om dem. Han svarte at blomster er fint. Jeg liker M for dette, vi kan snakke om masse rart. Jeg spør om sånt, og han svarer.

 Jeg snakker også med en annen venn nå, hun sier hun får magesår av å ikke treffe meg. Det er ganske søtt sagt. Men begynner å lure på om hun faktisk har det. :S Nå skal jeg legge meg, og i morgen er det skole.

God natt