Hvor er du som ikke undertrykker?

Jeg sto opp i dag, ordnet meg fort, og satt meg til å spise. Weetabix og soyamelk. Jeg pakket ned matpakken og dro på meg sekken. I dag skulle jeg levere PCen inn for en sjekk tenkte jeg, jeg dro også med meg puten min. I elevtiden i dag skulle jeg ta noen bilder til et prosjekt som heter “Psykisk helse”, jeg hadde fått med meg 3 blonde modeller. Jeg satt meg inn i leiebilen, den andre hadde et familiemedlem kjørt på, og så hadde vi en som ikke alltid startet stående inne på gården også da, ingen vits i å ta den.

Kom 15 minutter før skolen startet, satt meg i gangen, hørte på hvor lite bra kropp jentene i Paradise Hotel hadde. Tenkte for meg selv, disse guttene har nok aldri sett en normal kvinne, og kommer til å få seg et sjokk når ikke verdens kvinner ser ut som Jessica Alba. Er ikke rart jenter sulter seg ihjel, huff. Glad jeg tenker motsat vei, selvom det er slitsomt også, får asse kritikk fra jentene på skolen. Hvordan kan du ville gå opp når jeg vil ned osv. Men de blir sure hvis jeg sier jeg er ufornøyd med noe, så nå lar jeg være å delta i diskusjonene. Da tror de at jeg er på dårlig humør – det er ikke alltid lett å være meg.

Læreren kom og låste opp, og vi gikk inn, H og N satt seg, og vi fortsatte å tulle om det som hadde skjedd i går. Første time begynte, og jeg spurte om å få løpe opp med PCen min, det fikk jeg, læreren skulle starte opp en film i mens. Vi skulle sew en film som hun kalte Kongo. Jeg hvisket “KONGO!” til H og N, og så løp jeg opp. Når jeg kom opp til IT-folket var kontret stengt, så jeg dro meg med PCen og laderen ned igjen. Canonen viste bildet litt utenfor lerretet. Lerretet hadde hengt helt rart over tavlen, så læreren måtte opp å snurre den ned.

Filmen begynte og jeg merket fort hva den handlet om. Voldtekt. Tenkte et var en del av filmen, men nei, det var alt den handlet om. Jeg merket allerede i det jeg oppdaget temaet at tårene begynte å fylle seg opp i øynene mine. Skulle dette bli den andre gangen i livet mitt at jeg begynte å gråte på skolen? Ja. Andre gangen på 2 uker også. Hadde du sett de grusomme bildene, hørt de grufulle historiene og følt det jeg hadde følt hadde dine tårer også rent forsiktig ned over kinnet ditt.. forsiktig, men i flom. Alle historiene kjente jeg meg igjen i på en eller annen måte, du trenger ikke å være voldtatt for at hatet skal vokse i deg, og kvalmen spre seg i deg. Klumpen kommer fort, og knyttede never kjente jeg i fanget mitt. Jeg tok puten min og plasserte den foran meg. Tviholdt på den, og presset meg inntil den. En av kninnene fortalte om at hun hadde konstante magesmerter. Jeg kjente smerten spre seg i magen min. Hva faen var dette for en dokumentar som satte i gang slike reaksjoner, jo, en av disse nødvendige som hele verden burde se.

Vi fikk seg offrene, styrkene som skulle beskytte folket i Kongo, voldekstmenn og leger. Jeg kan ikke forklare en gang hva jeg følte da voldtekstmennene sa at de gjorde det fordi at det tok korter tid enn å spørre, eller når de sa at de gjorde det for å ha med seg hell og lykke i krigen. Filmen var over, og jeg satt der med en våt pute, og burret ansiktet mitt inn i den, mens læreren spurte om hva vi tenkte. Jeg bruker å være en aktiv elev, men nå ville jeg helst forsvinne, og jeg ville helst bare sove. Skjønnte at dette ikke ville skje, for jeg kjente et slags anfall inni meg, så jeg gikk ut. Uten for døren knekker jeg samme, så løper jeg opp til min mor, og får henne til å kjøre meg hjem. Hun skal bare hente puten og sekken min først. Hun tar feil sekk, og H kommer med min, og spør går det bra. Ja, svarer jeg. Jeg skal til å spørre om hun kan gi meg de beskjeder som blir gitt, men nei, det greier jeg ikke, jeg snur meg å går. Forbi meg passerer studenten jeg skal ha i neste time, og jeg greier ikke å fumle meg til å si ifra. Jeg tar tak i mamma, og lener meg inntil armen hennes. Kan ikke huske sist gang jeg gjorde det.. flere år siden?

I leiebilen får vi ikke ned håndbrekket, og mamma må spørre om hjelp. Vi kjører hjemover, hun har allerede spurt om hva det er, har jeg vondt, hva skjedd, flere ganger. Hun spørr igjen, jeg sier, jeg er bare ikke i form. Jeg tenker for meg selv, dette handler ikke om deg, dette handler om meg, jeg orker ikke å snakke om det… Jeg greier ikke å si noe.. hjemme ber jeg henne om å dra. Hun sier hun skal ringe, jeg sier nei, og så drar hun. Endelig kan jeg puste ut. Det er som å slippe ut hele livet mitt i de neste pustene.

Det kommer inn en mld på mobilen. Den sier noe som at “Jeg er her for deg, du kan støtte deg på meg. Du kan stole på meg”. Den er fra H, det er første gangen hun har saggt noe sånt, vi er kanskje bestevennner, men vi har aldri sagt noe sånt til hverandre. Det er på en måte underforstått, MEN så herlig å lese dette. Jeg greier ikke å svare på den før lenge etterpå. I løpet av dagen ringer folk fra et TV-selskap flere gangr, og så ringer mamma. Hun spør om hva som har skjedd igjen, og jeg sier ingenting. Etter hvert kommer hjem, mamma og pappa. Mamma ser på meg som om hun vet, det gjør hun også. Hun har snakket med læreren min, læreren må ha forstått hva som skjedde.

I løpet av dagen har jeg tenkt på hva som skjedde. Jeg var ikke klar for å se en slik film, jeg var ikke forberedt. Jeg fikk et lite sjokk, og jeg greide ikke å takle det. Jeg trodde jeg hadde kommet lengre.

Alt dette har fått meg til å tenke. Hvorfor går ikke slikt over. Alt minner meg om det. Men å se en sånn film, det var for mye. Hva skal jeg gjøre med det, er det for sent til å gjøre noe med det? Blir det bare en belastning?

Jeg lurer på, er det noe rart om jeg er en SINT feminist noen ganger? Er det rart om mange kvinner har forhold til andre kvinner etter voldtekter? Er det rart om man ikke vil være alene? Er det rart om man hater menn? Når var sist gang du så kvinnlige fredskorps soldater voldta gutter? Jeg sier ikke at det ALLTID er menn som voldtar, det er helt feil. Men må nok påstå at majoriteten av voldtekstmenn er nettopp menn. Jeg blir litt lei meg, frustret og sint når jeg hører andre jenter som ikke har sånn spesielt peiling på hvordan det er å være, kjenne noen eller ha forståelese for noen som er voldtatt. Vet ikke helt om dere tok den siste? Men anyways, har hørt så mye dritt. Særlig nåe vi kommer inn på temaet på skolen, så er det som med homofili, er det DEN saken igjen nå da? Vil dere at voldtekt skal være et tabu tema, vil dere at man skal stå frem, eller vil dere at man skal holde kjeft? Jeg skjønner ikke. Det er så mye dritt du får høre altså. Mine tre nærmeste venniner er blitt seksuelt utnyttet på forskjellige måter. Det er rart, det er så vanlig. En av dem er utsatt for incest, den andre er voldtatt av en fyr på byen som vi hadde møtt før, og hun siste av en som hun holdt på med. Jeg blit så sint når jeg tenker på det at jeg kunne bare skreket, og believe me, det har jeg også. Og så blir jeg sint for at folk sier at jeg burde ha skreket da. Dere vet ikke hva som skjedde.. Og ingen spør om det heller.

Når skal menn begynne å ta ansvar? Nå vil mange være uenige med meg, men hvor er dere? Hvor er ALLE dere menn som ikke voldtar. Det er vel som med utlendinger, mann ser dem som gjør alt det gale, og glemmer de andre. Så vil beklage alt dette hatet og frykten jeg har ovenfor alle disse menn som faktisk ikke voldtar, undertrykker, mishandler osv sine søstre, mødre, kusiner, bestemødre, naboer osv. osv. Føler litt som de sa i filmen, hva er nasjonen uten kvinnene? Kvinnene er nasjonens mor. Voldtar du en kvinne, vodltar du en hel nasjon. Er det ikke sagt no som at: Jesus er i blant oss, o du må være snill, for den gutten du slår er Jesus, når du skader noen skader du Jesus. Dette vil da bety at Jesus blir voldtatt flere ganger i minuttet. En hver troende og ikke treoende, uansett samfunnsklasse og bakgrunn, uansett tilstand, voldtar du meg, ja da ønsker jeg resten av livet mitt at du hadde drept meg fysisk. For psykisk har du drept meg på mange måter. Du terroriserer meg hver gang jeg ikke fyller hodet mitt, du kommer til meg i hvert edru øyeblikk. Du er mellom beina mine når jeg ikke knytter de hardt sammen.  Du er bak, foran, på meg og inni meg i alle fall 20 ganger i løpet av en dag. Du kommer nok til å være der hver dag resten av livet mitt, og du har nå vært det i 2,5 år. Dødstraff er jeg i mot, tortur er jeg i mot. Men når jeg tenker på hvordan 20 minutter en kveld har tatt fra meg så mye, ja da ønsker jeg noen ganger at man skulle kuttet av noen deler av kroppen på et menneske som kunne skade meg. Og da blir et igjenen kropp uten hode, underliv, bein og armer. Ja, en slags dødstraff ville vel dette vært, å leve uten muligheten til å gå, bevege seg, snakke, tenke osv. Noen ganger føles det som om jeg er en slik dukke. Er det virkelig det man vil ha, en dukke, stiv frossen, som smiler? Alt dette uten om smilet kommer du til å ta av meg, merk deg, ta, ikke få. Det er ganske jævlig og energikrevende å måtte stridte i mot mine egne tanker hver dag, synes ikke dere skal utsette noen andre for dette lille helvete. Bare så dere vet det, det knyter seg i magen min hver gang noen i det hele tatt nevner sex. Så mange tanker og følelser kommer. Dere vet ikke HVOR stort dette er, det påvirker hver ENESTE lille detalj av livet mitt. Tro, fremtid, fortid, skole, venner, søvn. ALT. Jeg er konstant redd for at noen skal si noe som får meg til å knekke sammen, jeg er nervøs hver gang jeg går forbi noen gutter i gangen. For kanskje, bare kanskje de faktisk kommert il å si noe. Det er som om alle vet. Og ja, i mitt tifelle skrøt faktisk gutten av det etterpå. Dama hans gikk på skolen min en stund, hun visste, vennene hennes visste. Lurer på hva han har sagt. Han har nærmet seg familien min flere ganger. Og det var JEG som måtte si ifra til han, jeg måtte fortelle han at han burde holde seg unna, for jeg var ikke klar til å møte han i gangene. Han svarte med at han ville ta kontakt da jeg hadde roet meg ned. ROET MEG NED? :@ Han tok kontakt, sendte en sang han hadde laget og sa unnskyld. Han sluttet på skolen. Har møtt han noen ganger etterpå, det er jævlig. Noen ganger lurer jeg på om det var min feil, og noen ganger, ja da kan jeg se for meg at jeg drar bort til han og ber om unnskyldning for å ha ødelagt livet hans. Men dette er bare noen ganger, men det er nok til at det gnager på meg. Alt dette er satt i gang pga en kveld. Og jeg husker akkurat hvordan, når og hva som skjedde. Resten er ikke så viktig, det som skjedde etterpå, alt styret med foreldre, lærere og venner. Det som er viktig nå er at INGEN må gjøre det igjen. Og jeg håper jeg kan få jobbe for at det ikke skal skje igjen, jeg håper jeg er så heldig.

I dag hater jeg menn. I morgen føler jeg meg dum for å ha fylt mitt sinn med hat. Men i dag, ja da hater jeg menn.