Vi avsluttet med å se Max Manus, herlig. Hun som spilte Tikken, Agnes, var jo også med i det fantastiske skuespillet om Edvard Munch. Ble nesten glad når jeg så ho. Ble litt skuffet over filmen, eller jeg hadde nok forventet mer, men nå var vi jo også presset inn i et alt for lite klasserom, jeg var plassert på en pult med ingen støtte bak meg. Filmen var filmet i en kinosal, hvor en mann stakk hodet opp innimellom. Det kan da ikke være lov å vise det på skolen? Offetlig?

Senere på kvelden skulle jeg møte en gammel klassevennine. Jeg gikk ned, forbi det ene senteret i byen, likeved i en liten cafe ser jeg læreren min med en røyk i hånden. Mens jeg skynder mneg forbi tenker jeg på det at jeg har hatt en litt dårlig følelse når det gjeler stedet jeg skal møte T på. I den røde stolen hadde jeg sittet, og når jeg sov kom dette lille marerittet til meg, jeg tenkte på han, hadde en gang sett et bilde av hans på den resturanten. Uansett var jeg nesten framme nå, så hopper T ut av den røde lille bilen sin. Vi går sammen inn, stopper ve skiltet om at man skal vente her. Så snur jeg meg til venstre, der sitter han. Jeg trekker blikket tilbake, og nistirrer rett frem. T snakker til meg, og jeg svarer lavt og ser fortsatt fremover. En smilende jente kommer og lurer på hvor vi vil sitte, jeg vil sitte slik at jeg ikke ser han. Det er to bord og en vegg med et vindu i, mellom oss. Jeg svarer raskt på alle spørsmål, T merker selvfølgelig at det er noe. Og jeg spør om han er borte. Nei, de er der. Kjæresten hans går å venter på å få betale bare minutter etter at vi kommer. Lurer på om det var fordi jeg kom, tipper det, lurer på om de var ferdig med å spise maten sin.

Etter at de går spør jeg henne igjen, er de borte? Ja, de er borte nå. Så forteller jeg alt. Vi spiser og koser oss. Og så kjører hun meg hjem. Bilen hennes var umulig p komme inn i, skjønte ikke håndtaket, eller knappen må man vel nesten si. Hun kjørte fra venstre og til høyre, mens hun lo. Det var både skummelt og morsomt

Han stirret på meg, og det brente seg fast i minnet.

Søkte opp voldtektsmann nå, og leser om sangen “Alle som ikke danser er voldtektsmenn”.

- Voldtektsmann er et verdiladet ord som vi avdramatiserer gjennom låten – det er spøken. Det er mange som reagerer på dette, men vi syntes at det var så bisarrt at vi måtte gjøre det, fortsetter han. Altså artisten.

Første gangen jeg hørte sangen, og kanskje den andre også, ble jeg veldig sjokkert. Men etter hvert begynte den å bli fengende. Det var den uoffesielle russelåta i fjor, i alle fall i Østfold.