Nå sitter jeg her, med rapmusikk i venstre øre, og Gro Harlem Brundtland i det høyre. På festningen er det nå russetreff, og på NRK er det et program om Brundtland i forbindelse med hennes 70 årsdag. Jeg er ikke på russetreffet fordi jeg ikke føler for det, har ikke gjort det de siste ukene heller. Kate Ryan er det, og Sunblock og mange andre. Og russ fra hele østlandet er her. Det hadde selvfølgelig vært morsomt å være med, men ikke like gøy neste dag. Det hadde vært en opplevelse for livet, men nei, jeg føler at det er også noe som fort kunne slite på det, og min samvittighet. Jeg ser ikke på NRK fordi jeg ikke orker. Jeg vil gjerne se programmet, jeg liker Brundtland, hun er et slags forbilde. Men nei, jeg orker ikke. Istedet sitter jeg her på rommet og skriver opp en oversikt over terminprøver og vanlige prøver. Det liker jeg. Foreldrene mine synes jeg er kjedelig som ikke vil se på NRK, mens vennene mine synes jeg er kjedelig fordi jeg ikke er på russetreffet og drikker meg full. Nei, ikke full, drita. Dritings. Jeg er ikke kjedelig, men begynner å tro at jeg er det. Jeg liker bare andre ting. Noe midt i mellom intellektuell voksen TV-titting, og ungdomskulturen fylt av sanger om jenter med store rumper og sex, og sprit i store mengder. Jeg kan være en typisk variant av begge. Men i kveld er jeg bare meg. Kjedelige meg. Uten noe skall, og uten noen rolle. Det er deilig. Og tydeligvis veldig kjedelig.

Og ja, jeg har tenkt til å lese en bok. En biografi om favorittforfatteren min. Det er en perfekt kveld for meg. Hvorfor føler jeg meg da skyldig, og tynget av dårlig samvittighet.

Jeg har forresten begynt å få en tann til, oppe på høyre side. Har allerede fått en der. Men nå begynner de å vokse rart, liksom noen millimeter på utsiden av den “perfekte” rekken med tenner. Det er irriterende. Men morsomt er det å tenke på at dette er kanskje den siste tannen jeg får i livet mitt. Skal man ta bilde? Kjenne på den for å huske hvordan det er å føle en ny tann vokse ut? Mye å tenke på.

Hei, hei