Og så var det nå slik at jeg skulle sove trygt i min røde stol by now, men nei, sånn ble det ikke. Jeg så en episode med Sexual Healing, noe litt for “sterkt” for meg der, men mye veldig lærerikt og fint. Programmet fikk meg faktisk til å smile, jeg ble glade på deres vegne, og jeg ble glad over å se hvordan ekte forhold var, hvordan de vanlige forholdene er. Så hoppet jeg over til youtube for å smile litt mer, og jeg så på Connie Talbot og Natalie Okri fra Britain’s Got Talent. Og disse to små jentene greide å fylle hele meg med glede og et stort smil. Deretter begynte jeg å tenke over hva, eller mer HVEM, får meg til å smile, og jeg kom frem til at når jeg ser at Britain’s Got Talents dommer Simon Cowell smiler, ja da smiler jeg også. Jeg fant ut at jeg smiler når voksne smiler, det gjør meg glad, og når barn smiler. Kan ikke helt huske om jeg blir glad når folk på min alder smiler, hvis du lurer så er jeg født i 90. Jeg smiler i alle fall når vennene mine smiler, men hvor glad jeg blir vet jeg ikke, noe som er litt rart, jeg burde jo være glad når vennene mine er glade. Right? :/

Men nu går jeg å legger meg, før Alicia Keys tar over sjelen min for godt i natt.